Spennende dager!

Torsdag morgen reiste jeg fra Rio etter særdeles lite søvn. Taxien kom klokka 4:30 og jeg hadde en slags plan om å bare døgne, som falt litt i grus da jeg var helt skutt klokka 2. Så etter to (ulidelig korte) timers søvn, bar det ut på den andre reiseetappen. Målet var Ollantaytambo i Den hellige dalen i fjellene utenfor Cusco. Men som jeg gradvis skulle oppdage, var det ikke det den store backpacker-guden i skyene (bokstavelig talt) ville at skulle skje.

Flyturen til Lima fra Cusco var helt uproblematisk. Etter 12 timer fra Frankfurt til Rio, ble 5 timer liksom bare en liten svipptur. Madagascar 3 gikk på skjermene, og det var fine forhold. Særlig ut av Rio fløy vi veldig lavt:

Man kan nesten se hostellet mitt!

Men da vi ankom Lima, ble det gradvis klart at været i Cusco ikke var like flott. Avgangen vår ble stadig utsatt, kansellert, re-booket og til slutt helt avblåst. Til sammen 8 timer gikk med til venting på Lima flyplass - som er et rimelig kjedelig sted.

Heldigvis møtte jeg hyggelige folk som jeg kunne få tiden til å gå sammen med. Bl.a fire gutter fra Brønnøysund, og tre flyvertinner fra Colorado. Særlig flyvertinnene var kjekke å ha da det ble klart at vi måtte vente til dagen etter. Da krangla de så mye at vi fikk booket oss inn på dette hotellet!

(det kommer en video med omvisning fra hotellrommet, som var helt sykt fint, men da må jeg finne raskere nett først)

Lima er for øvrig bare en eneste stor trafikk-kork, og Peruvianere har åpenbart aldri lært om flyt i trafikken…

Vi brukte 3 timer på en 30 minutters tur...

Fredag

Etter en kort men herlig natt på Westin Lima, var det tilbake til flyplassen igjen, og denne gangen til et fly som gikk!!

Å gå ut av flyet i Cusco, 3400 meter over havet var som å puste inn ballong-luft. Man må virkelig konsentrere seg om å puste dypt nok, så man ikke blir anpusten. Selv om det er fånyttes om man har planer om å bevege seg stort… Sær følelse.

Jeg fant meg en taxi som kjørte meg til Ollantaytambo (bare et døgn forsinket, liksom…). Sjåføren het Isac, og kjørte meg innom mange fine steder jeg kunne ta bilder av landskapet. Vi stoppet til og med på et lite sted der de produserte varer av alpakka- og llamaull, Så jeg fikk til og med gjort litt gave/suvernir-shopping!

Lurer på hvem som skal få denne Alpakkaen.

Fra Ollantaytambo tok jeg kveldstoget til Aguas Calientes. Endelig var jeg i rute igjen!

Bare litt galtvortstemning.

Lørdag

Nok en kort natt, men denne gangen helt frivillig. Sto opp klokka halv 5 for å komme tidlig opp til Machu Picchu, før alle de hersens turistene. Det gikk nesten. Det var visst flere som hade hatt samme idé som meg… Men å komme opp til ruinene var allikevel helt utrolig. Alle sier jo det, liksom. "Machu Picchu, du bare mååå dra dit!!". Og nå skjønner jeg dem.

Skyer var det også, for de som liker sånt...

Jeg mener, det er jo bare noen ruiner. Men det er så mange av dem, og de er så intakte, og kompliserte. Og tanken på at de måtte bygge opp alt fra bunnen av, sannsynligvis til og med bygge opp jordmassene mellom Machu Picchu-fjellet og Huyana Picchu (fjellet på andre siden av ruinene), på 1400-tallet, med rå hjerne og muskelkraft (hjulet var upraktisk på grunn av terrenget, og de hadde ikke tilgang på trekkdyr), gjør det hele enda mer imponerende.

Se så imponert jeg er!

Også møtte jeg en Lama. Det var også kult.

Lamaen var også imponert. Og glad.

Nå sitter jeg på en restaurant i Aguas Calientes og har spist brunsj. Toget til Cusco går kl halv 6 i kveld.

Flere bilder fra turen finner dere for øvrig her.

Digert stadion og farvel til Brasil

Kul stadion ass.

I dag dro jeg til Estádio Mário Filho, bedre kjent som Maracanã. Stadionet skal fungere som finalestadion i VM neste år, og olympiastadion under OL i Rio i 2016. Og frem til da gir de ganske kule omvisninger! Som alt annet her i Rio var det ikke tidenes enkleste oppgave å finne frem til inngangen til omvisningene, og å gå rundt hele stadionet på utsiden tok en stund og var ganske varmt…

Da jeg endelig fant fram, ble jeg sendt avgårde på en omvisning som viste seg å være på portugisisk og spansk. Det betyr at jeg fortsatt ikke vet så mye om stadionet, byggeprosessen, pressesalen og alt det andre de fortalte om… Men! Det betyr også at jeg hadde masse tid til å ta bilder uten å gå glipp av så mye!

Man må få være litt turist også. 

Pleier nok ikke være så mange middelaldrende folk
med kamera når spillerne gjør seg klar til kamp...

Posisjon: midtbane
spesialitet: lage helvete for motstanderlaget

Det blir ikke det samme uten Champions League-hymnen altså...

Innoverskrudd på bakerste stang!

Det at jeg gikk glipp av muligheten til å dra på kamp her i Rio, er grunn nok i seg selv til å dra tilbake senere.

For nå nærmer oppholdet i Brasil seg slutten. I morgen tidlig kl 04:30 kommer en taxi som skal kjøre meg til flyplassen, og en lang dag med reising. Fem timer fly til Lima, så halvannen time til med fly til Cuzco. Fra Cuzco er det halvannen time på landeveien til Ollantaytambo, som jeg regner med at jeg kommer til rundt kl 17 lokal tid. Oh yeah!

Rio har vært supert. Folk snakker ikke engelsk, og det blir mye miming og forsøk på dårlig portugisisk, men jeg har møtt flere skikkelig ålreite folk. Mine medgjester på hostellet Alan, Maria og Mark har vært godt selskap på kveldene, Aline og gjestene hennes ga meg en skikkelig kul kveld i Lapa-distriktet og Vivian og hennes kolleger har vært gode verter her på Solar Chacara Hostel.

Nå gleder jeg meg masse til å dra videre! Følg med :) 

Rio i FARGER!!!!

Endelig har solen kommet ut! Og - jeg tuller ikke - Rio er en helt annen by når solen skinner. Det er så mye liv i byen. Og vannet som omringer nesten hele byen er ikke lenger mørkegrått, men skinner i alle tenkelige blåfarger. Rio må oppleves!

Sjekk blåfargen!! Og de som tar bilde av seg selv. De var ganske morsomme

I går sjekket Maria og Allan inn på hostellet - et spansk-engelsk vennepar som har reist rundt i brasil i noen uker. Planen deres for dagen i dag var å gå til Cristo Redentor - den store Jesus-statuen som ser over byen med åpne armer. Jeg hadde uansett tenkt at jeg ville dra dit i løpet av tiden her, og de er skikkelig hyggelige folk, så jeg ble med dem.

Regnskog. Midt i byen. What up?

For å komme seg til toppen av Corcavado, det 700 meter høye fjellet som Jesus står på, må man bokstavelig talt klatre i to timer gjennom regnskog. Jeg har ofte tenkt at Oslo er unik som har t-baneforbindelse til marka, men her i Rio kan du gå ut av en taxi midt i byen, krysse gata også er du i en føkkings regnskog. Det er ganske kult.

Å klatre 700 meter i 30 grader er en ganske slitsom affære, men med noen ganske flotte belønninger mellom klatreøktene. Som utsikter som denne:

Hadde ikke gjort noe å ha stuevinduet mitt her.

Eller muligheten til å sitte og tenke på et togspor:

Reiseforsikringen min dekker jo "risikosport"

Og selv om det var mye folk, var det et skikkelig kick å komme til toppen, vite at vi gikk hele veien selv og se den fantastiske utsikten. Hovedpersonen selv var ikke helt sikker på om han var en kjærlig gudsfigur som bare ville godt for alle som hadde kommet for å besøke ham:

"Oh, Hi guys! Nice to see you all today"

Eller om han var i et litt mer "elsk-meg-fordi-dere-må-og-jeg-er-allmektig"-humør.

Hvem sa noe om endetiden?

In other news:

I går var jeg på en kjempekoslig fest med disse folkene:

Aline (i mitten nederst) er en venn av en venn, driver bed and breakfast fra leiligheten sin og hadde caipirinhas-fest med de som bodde hos henne. Det var skikkelig hyggelig! Hun pynter forresten leiligheten sin med noe som bare ligner på en pedagogisk steinerleke fra barneskolen. Bare at hun gjør det skikkelig kult og sånn da.

Se! Hvem sier at man ikke kan skrive reiseblogg og samtidig gi interiørtips?

I morra skal jeg på stranda, og kanskje på fotballkamp på det verdenskjente Maracana-stadionet. Snakkes!   

Rio i svart-hvitt

Det regner i Rio. 

Det er ikke mange på stranden når det regner

Byen er helt grå. Tåka ligger tett og klamt rundt alt og alle, og går man ute i mer enn tre minutter er man gjennomvåt. 

Fra flyplassen tok jeg en taxi til hostellet - godt og vel en times reisevei. Sjåføren hadde aldri hørt om hostellet før, og da vi nesten var fremme kjørte han inn en sidevei og langt opp i et område med det som bare kan kalles tett og improvisert bebyggelse. Jeg var smått bekymret, for veien var trang og full av biler, motorsykler og fotgjengere som bevegde seg i alle retninger og på et eller annet magisk vis klarte å unngå å kræsje i hverandre. Tanken på å skulle navigere disse bratte og sterkt trafikkerte bakkene hver gang jeg skulle noe i Rio var mildt sagt urovekkende. For ikke å snakke om at jeg helst ikke ville bli kidnappet på min første feriedag. 

Heldigvis hadde vi kjørt feil, og hostellet lå mye nærmere stranda, og i en litt mindre belastet del av Vidigal.

En trapp i Vidigal

Det slår meg at denne byen sikkert er helt fantastisk fin når det er fint vær. I løpet av dagen lettet tåken akkurat nok til at vi kunne se øyene utenfor kysten. Jeg håper vi snart får finere vær, så jeg får lagt meg på stranden. Det har jeg lyst til nå.

Se! Øyer!

Noen steder er det fortsatt farge da. Det er fint.

Lever fortsatt!

Frankfurt, sent på kvelden

Det har begynt å synke inn at jeg er på tur nå. Jeg tror jeg fortrengte det litt de siste dagene, for da sekken var ferdigpakket og jeg gikk ut døra i leiligheten for siste gang på noen måneder, var det ikke bare litt panikk involvert...

Flyturen har vært fin så langt. Jeg merker at Lufthansa er en del av den stolte gamle flyselskaptradisjonen - bare på turen fra Oslo til Frankfurt ble jeg tilbudt noe å drikke hele tre ganger! Nå skal jeg ut på den lengste flyturen på hele reisen. Flytiden er beregnet til hele 12 timer og et kvarter.

Heldigvis har jeg med meg Kafka på Stranden av Murakami. Og som sagt, det har begynt å synke inn at jeg er på tur, så stressnivået er noe helt annet enn det var for bare et par timer siden.

Bok, vann og flytur om natten. Ikke værst!

Men Frankfurt lufthavn er diiiiiger! Og når det viste seg at jeg trengte et boarding-kort i papir for å komme inn i avgangshallen måtte jeg småjogge gjennom avgangshallen for å finne Lufthansa-folk som kunne printe ut et for meg. Det hjalp lite at det sto Lufthansa på omtrent hver eneste skranke, uten at noen der kunne gjøre noe for å hjelpe.

Vi måtte til og med ta buss fra flyet inn til terminalen!!

Men nå står jeg ved gaten, og de skal boarde. Snakkes! 

Reisefeber - og prokrastinering. Mye prokrastinering.

Nå nærmer det seg avgang faretruende! I morra klokka 18:45 setter jeg meg på Lufthansa flight LH863 til Frankfurt, og videre med en gang til Rio de Janeiro. Fra i morgen og frem til 18. desember, er jeg backpacker, turist, oppdagelsesreisende. Jeg skal innom ti land, seks kontinenter og reise gjennom alle tidssonene – og de første to ukene skal jeg gjøre det helt alene.

En drøy uke i Rio de Janeiro og en snau en i Peru skal jeg bo på hosteller og navigere ukjente farvann helt alene. Ikke kan jeg portugisisk eller spansk heller. Dette kan bli ordentlig spennende.

Skeptisk, jeg?

Og hva gjør jeg istedenfor å pakke, planlegge og forberede? Jeg skriver blogginnlegg. Jess, Johannes. Bra jobba.

Jeg tror ikke det helt har gått opp for meg hva jeg begir meg ut på nå. Håper det skjer relativt raskt.

Snakkes!