Rio i svart-hvitt

Det regner i Rio. 

Det er ikke mange på stranden når det regner

Byen er helt grå. Tåka ligger tett og klamt rundt alt og alle, og går man ute i mer enn tre minutter er man gjennomvåt. 

Fra flyplassen tok jeg en taxi til hostellet - godt og vel en times reisevei. Sjåføren hadde aldri hørt om hostellet før, og da vi nesten var fremme kjørte han inn en sidevei og langt opp i et område med det som bare kan kalles tett og improvisert bebyggelse. Jeg var smått bekymret, for veien var trang og full av biler, motorsykler og fotgjengere som bevegde seg i alle retninger og på et eller annet magisk vis klarte å unngå å kræsje i hverandre. Tanken på å skulle navigere disse bratte og sterkt trafikkerte bakkene hver gang jeg skulle noe i Rio var mildt sagt urovekkende. For ikke å snakke om at jeg helst ikke ville bli kidnappet på min første feriedag. 

Heldigvis hadde vi kjørt feil, og hostellet lå mye nærmere stranda, og i en litt mindre belastet del av Vidigal.

En trapp i Vidigal

Det slår meg at denne byen sikkert er helt fantastisk fin når det er fint vær. I løpet av dagen lettet tåken akkurat nok til at vi kunne se øyene utenfor kysten. Jeg håper vi snart får finere vær, så jeg får lagt meg på stranden. Det har jeg lyst til nå.

Se! Øyer!

Noen steder er det fortsatt farge da. Det er fint.