Eller i forrigårs, nå som vi har krysset datolinja og sånn. Dette er veldig forvirrende.
 |
| Se, en hengekøye |
Paradis heter The Shipwreck Hut, på torsdager, rundt solnedgang med deres hjemmelagde chilli, en akkurat passe søt piña colada og Rudy Aquina på ukulele og vibrafon. Jeg tror ikke jeg kommer til å ha det bedre enn akkurat da. Noensinne.
 |
| Dette er Rudy |
 |
| Stress managment office. Nice |
Rarotonga var omtrent akkurat så magisk som man forventer seg av en sydhavsøy. Selv om den er litt større og mer befolket enn de virkelig små, klarer man ikke vandre langt før man ramler over en kritthvit strand langs en asurblå lagune med mangefargede fisker som svømmer rundt føttene dine når du vasser uti.
 |
| Så blå var lagunen. |
Og man går ingensteder uten bølgesuset fra Stillehavet i bakgrunnen. Følelsen av å legge seg for natten og sovne inn til en vuggesang som har bygget seg opp over tusenvis av kilometer med åpent hav. Jeg tror faktisk aldri jeg har sovet så godt.
…noe overraskende, fordi jeg tror aldri jeg har vært så solbrent heller. Manglende oppmerksomhet på hvor sterk solen kan være på en sydhavsøy gjorde at rygg, mage, knær, legger og føtter var peonrøde fra dag to, og først nå begynner det å stilne litt. Woopsie.
Det manglet forresten ikke på slanger i paradis på torsdag heller. Denne fyren her, som riktig nok ikke er en slange men en gekko,
 |
| Ser han ikke ut som en liten rakker? |
bæsjet faktisk på armen og i chillien min! Fra taket! Jeg bare satt og spiste chilli, og plutselig landet det gekkobæsj på meg. Det er faktisk ikke veldig kult. Men heldigvis var dette lenge før solnedgang, jeg fikk en ny chilli og vi lo godt av det alle sammen …etter at jeg hadde vasket meg relativt grundig.
Her kommer noen bilder til av solnedgangen, før jeg tar kvelden her i Sydney.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar